Ensom

Ensom

Hei, jeg er en jente på 15 år som ønsker å dele mine tanker med dere, fordi jeg savner mer fokus på dette temaet og vet det er fler som kan kjenne seg igjen i teksten.. Jeg har diagnosen ADHD, men utover det er jeg bare en helt vanlig 15 åring..

I det siste tiden har jeg ofte opplevd å bli utestengt og oversett. Det har ført til at jeg ikke lenger vil være på skolen. Jeg har venner der men nå er jeg usikker på om jeg kan kalle de venner fordi ingen av dem har spurt etter meg eller vært der for meg når jeg har trengt dem. Hvorfor? spør jeg meg selv ganske ofte. Er det fordi jeg ikke er »kul» nok? Er det fordi jeg ikke er bra nok? Jeg vet ikke helt hvordan og hvorfor det har blitt sånn. Jeg kan ikke bare spørre de om hvorfor de ikke tar kontakt fordi jeg ikke tar kontakt selv, men jeg har prøvd.

Jeg hadde en venninne som jeg var ofte sammen med før, og vi var alltid der for hverandre. Hun fikk etterhvert mange nye venner og jeg ble glemt- I det siste har jeg ofte opplevd at når jeg spør om hun ville finne på noe, svarer hun at hun ikke kan fordi hun må gjøre lekser. Like etterpå ser jeg henne ute sammen med andre. Det som sårer meg mest er at hun ikke kan være ærlig, i og med at vi var såpass gode venner (trodde jeg iallfall)

Jeg har en bestevenn men hun er ikke på skolen for tiden fordi hun sliter med sine problemer. Når hun er borte fra skolen har jeg ingen å være sammen med, og gruer meg til skolen. Da hadde det vært fint om de andre hadde inkludert meg litt mer enn det de gjør nå.. Jeg savner venninnen min og håper hun kommer tilbake til skolen snart.

I friminuttene låser jeg meg ofte inne på do fordi jeg ikke har noen å gå til. Jeg vet jeg kan gå bort til de andre, men de er en gjeng og det er ikke lett når jeg føler at jeg trenger meg på. Derfor velger jeg å låse meg inn på do og vente der til friminuttet er over.

For noen uker siden ble jeg invitert i bursdag til min gamle bestevenninne. Etter bursdagen dro jeg hjem og senere så jeg (på sosiale medier) at hun hadde invitert mer enn halvparten av de som var i bursdagen på overnatting. Jeg som da var en nær venn av henne ble ikke invitert. Det som såret meg mest var at hun ikke fortalte meg om at hun skulle ha overnatting og visste at jeg skulle være hjemme og ikke gjøre noen ting, og hun visste at jeg ville veldig gjerne være med. Jeg kunne heller ikke invitere meg selv på den overnattingen men jeg følte meg igrunn verdiløs fordi hun hadde bare de »populære» på overnattingen. Det er sånne små ting som går inn på meg, og når det blir mange små ting på en gang så blir det til slutt en ganske stor ting.

Det er mange fler hendelser som har fått meg til å føle meg verdiløs, ikke bra nok og »venneløs».

Om det er noen ungdommer som leser dette så tenk dere litt om når dere ser en person gå alene, eller ser trist ut så gå bort og spør om det går bra, eller bare gå bort og prat med personen. En ting jeg vet sikkert er at om du er alene er det mye vanskeligere å gå bort til en gjeng, enn det er for en av gjengen til å gå bort og invitere personen med i samtalen.

‹ «Eg kan»

Kjære politiker ›

Publisert i ADHD, Barneskolen, Gjesteinnlegg, Mobbing, Ungdomsskolen, Ungdomstiden