Du må´kke komme her og komme her

KL

«Jeg forstår godt at dere er engstelige, bekymret og redde for overgangen til ungdomsskolen, men det kommer til å gå fint for sønnen deres uten assistent», fortalte representanten fra PPT, som ikke hadde vært lenge nok i jobben til å møte gutten det var snakk om. Jeg kjente kjeven stramme seg til det gjorde vondt i tennene. «Jeg vil ikke beskrive bekymringene våre på den måten», poengterte jeg for andre gang. «Vi forsøker å være i forkant, fordi vi som foreldre vet at faginstanser og fagpersoner i skolen ikke alltid gjør jobben sin. Vi kjenner vårt barn best. Vi vet når tilretteleggingen ikke fungerer, selv om skolen påstår at den gjør det. Spesielt når gutten vår sier at det ikke fungerer. Dette har ingenting med redsel og angst å gjøre. Det har med at barnet vårt ikke skal være her på oppbevaring. Han skal være her for å lære, akkurat som andre barn i hans alder.»

Det ble stille rundt bordet i møterommet. «Har han krav på individuell opplæringsplan, IOP, når han ikke har en sakkyndig vurdering fra PPT neste år?» spurte jeg. Han hadde hatt IOP ut 5.klasse, men da skolen ikke lenger hadde råd til behovsprøvde assistenter, fjernet de også IOP. Tydeligvis mente de at behovet plutselig ble borte med assistenten. «Ja, han har vel det», kom det fra læreren. Den nyansatte fra PPT kremtet. «Når han ikke har en sakkyndig vurdering etter paragraf fem, har han ikke krav på IOP. Det blir opp til skolen å avgjøre om de ønsker å lage en IOP på ham utifra dette.» Jeg nikket og skulle til å si noe, idet representanten fra skolen med ansvar for spesialpedagogikk, utbrøt: «Hvorfor skal han ha IOP når han ikke har vedtak på noe? Det utgjør ikke noen forskjell for hvordan han blir fulgt opp.» Jeg kjente sinnet fra langt nede i magesekken og opp i hårfestet. «Jeg skal fortelle deg det, at en IOP utgjør en stor forskjell for både barnet og oss som foreldre. Vi har erfaring med at mange i skolen ikke følger opp elever som har andre behov enn gjennomsnittseleven. Når han har en IOP, har faktisk vi som foreldre noe å slå i bordet med, når skolen ikke følger ham opp som de skal.»

Etter møtet satt jeg fortsatt igjen med følelsen av at vi ikke måtte ”komme her og komme her.” Jeg kjente at jeg savnet vår tidligere representant fra PPT, vår pensjonerte helsesøster og den forrige kontaktlæreren hans. Alle hadde vært like flinke til å se barnets behov.

Dagen etter møtet gjorde jeg lekser sammen med sønnen vår i fire omganger, fra rett etter skoletid og frem til leggetid fordi mangel på konsentrasjon gjorde at vi ikke kunne ta alt under en økt. Han skulle gjennom fire mattestykker og fem oppgaver i engelsk. Under den nest siste matteoppgaven, spurte jeg ham: «Hvorfor klarer du ikke å konsentrere deg? Er det fordi du ikke vil, eller klarer du det ikke?» Jeg ble sittende og se på den urolige kroppen som ikke klarte å fokusere. Han var utslitt. Oppgitt. Maktesløs. Han fortalte om å ha det vanskelig i skoletimene, om ikke å klare oppgaver selv om motivasjonen og lysten var til stede, om håpet om at det ville bli bedre på ungdomsskolen. «Vi skal klare det sammen», sa jeg. «Hvis ikke blir mamma sinna på skolen», sa han og lo. «Ja, da blir mamma sinna», sa jeg og kunne ikke dy meg for å le. Det var ikke den første instansen hvor jeg hadde kjempet for sønnen vår. Jeg satt fortsatt og lurte på hvordan skolen kunne si at alt fungerte bra, når det for ham ikke gjorde det. Er det liksom greit? At så lenge det fungerer for skolen, så betyr det ikke noe om det ikke gjør det for elevene? Er det greit at sønnen vår ikke får hjelp på skolen? Er det greit at han ikke har det bra?

Jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd på oss, og spesielt ikke for at noen skal henge seg opp i hva enkeltpersonene sa på møtet. Det finnes andre synsvinkler. Dette er min versjon. Det er en ting som går igjen når jeg snakker med foreldre til barn med spesielle behov. Ja, de kan fortelle om en utfordrende hverdag hjemme, men de største barrierene møter de i systemet. PPT, barnehage, skole, BUP, LEKSER, herregud – lekser, NAV, kommune. De synligste utfordringene møter man i forhold til å få hjelp i skolen.

Jeg har en sønn som har lest i bok de fleste basisfagene gjennom 6. og 7.trinn når han ikke hadde konsentrasjon til å gjøre matte- eller norskoppgaver. Uten at vi som foreldre var klar over det. Når de andre elevene hadde pløyd seg gjennom tre sider i læreboken, holdt han fortsatt på med den første oppgaven på den første siden, hvis han først gjorde noe. Det vil si, det var der han gav opp. Jeg spurte om han ikke rakk opp hånda for å få hjelp, og fikk til svar at det hadde han sluttet med. Hvorfor? Fordi han ventet på hjelp, på lik linje med de andre i klassen, og han fikk det. Problemet begynte når han mistet konsentrasjonen og glemte det han holdt på med, måtte rekke opp hånden igjen etter to minutter og nok en gang vente på hjelp. Han hadde resignert. På godt norsk; han hadde gitt opp. Så satt han der og surret med pennalet sitt i stedet. Hele timen. Hver gang de gjorde oppgaver. Det er ikke så merkelig når han ikke har evnen til å konsentrere seg ved hjelp av egen vilje. Hadde du likt å sitte åtte timer på jobb og vente på hjelp for å komme i gang, dag, etter dag, etter dag? Med en sjef som hadde sagt: «Det er sikkert pollenallergien. Bare vent en liten stund, så blir det bedre.» Merkelig det at man fortsatt kan skylde på det etter sju år på arbeidsplassen, tenker du kanskje da. Jeg synes fortsatt det var en merkelig unnskyldning fra skolen sin side når gutten har flere diagnoser som blant annet tilsvarer oppmerksomhetsvansker. Det første som slår meg, er mangel på kunnskap.

Misforstå meg riktig. Sønnen vår hadde gode perioder på skolen. Han har fortsatt det. Da går det meste fint. Han fungerer godt sosialt og har rikelig med venner. I bunn og grunn er han det vi kan kalle en likandes gutt. En humørspreder. Og han gledet seg til ungdomsskolen. Slike dager fungerer det jo. Leksene er fortsatt et slit, enkelte dager svinger humøret fortere enn vi foreldre rekker å henge med på, og diagnosene gir de utfordringene de innebærer. Det er periodene hvor det meste går på skinner. Hvor gutten vår virkelig stråler. Det var ikke da vi har behov for assistent på skolen. Men så kommer de dårlige periodene i bølgedaler. For vi vet at de kommer. Det er vår jobb som foreldre å vite det. Det er disse enormt dårlige periodene, når fagpersonene fortsatt smiler og sier: «Forsterket klasse fungerer utmerket», mens sønnen vår sitter fortvilet hjemme fordi det ikke fungerer utmerket. Det er da vi kommer her og kommer her.

Vi ble lovet et evalueringsmøte på høsten, kort tid etter skolestart, for å se om han fungerte uten assistent på ungdomsskolen. Jeg håpet de så behovet. Lengtet etter en lærer som så det vi så. Lengtet etter en representant fra PPT som kunne slå i bordet for oss. Vi savnet rett og slett en som var på vår side og kjempet vår kamp for vår sønn. En som ville ham vel. Jeg vet så altfor godt at det er mange familier som vår der ute, pårørende som aldri gir opp. Vi skulle gjerne vært ”bare” foreldre til våre barn. Jeg hadde overlatt advokatjobben for mitt barn på et blunk om alt hadde fungert som det skulle. Koordinator, kalles det på fagspråket, jobben jeg gjør. Telefonene jeg tar, alle gangene jeg ettersjekker om de ulike faginstansene faktisk har gjort sin jobb. Om IOP har blitt skrevet denne gangen, det vil si fra han gikk i første til sjette klasse, da han hadde en assistent og en plan. Før kommuneøkonomien gikk rett vest og skolen gikk over til forsterkede klasser, og flere elever mistet både assistent og IOP.

Våren 2015, tror jeg det var, fikk kommunen innvilget over en million kroner til styrking i skolen. Det hjelper ikke så mye når styrkingen settes inn i klassetrinn under ham og han, ifølge faginstansene, ikke har behov for assistent. «Spør sønnen min hva han trenger», ba jeg representanten fra PPT på sist møte. Han lovte meg det. Jeg skulle ønske han var der da jeg fortalte ham at han ikke kommer til å få assistent når skolen begynner på høsten. Sønnen vår lurte på hvordan i all verden han skulle komme seg gjennom ungdomsskolen. En trettenåring. Det første han spurte om etter han hadde fått samlet seg, var: «Hva gjør jeg i valgfagene når assistenten følger klassen jeg går i? For assistenten er vel ikke i valgfagene når det er styrket klasse?» I tillegg er hun bare i noen av basisfagene, kunne jeg lagt til. En meget reflektert trettenåring, vil jeg påstå. Det er fortsatt ingen som har snakket med ham og spurt hva han ønsker. Er det ikke hans liv det gjelder?

Foreldre til barn med spesielle behov har mange steder fått et stempel på seg som masete og krevende. Har du som fagperson noen gang tenkt på at det de faktisk gjør, er å sjekke om du gjør jobben din bra nok? Din grad av arbeidsinnsats påvirker hele hverdagen til deres barn. Har du noen gang tenkt på at mange av disse foreldrene ikke er ute i jobb, fordi de jobber hjemme 24 timer i døgnet? Har du noen gang forsøkt å se situasjonen som en mamma eller pappa, uten å legge utdannelsen i spesialpedagogikk til grunn? Så lenge vår sønn sitter hjemme og fortviler fordi han ikke får hjelp, er det faktisk ikke godt nok at skolen mener løsningen fungerer. Frem til han får den hjelpen han trenger for å fullføre en utdannelse, kommer vi til å mase. Og kreve. Mener du at dine barn ikke er verdt det hvis de hadde vært i samme situasjon?

Vi var på foreldremøte med ungdomsskolen, hvor vi fikk møte de foresatte til de andre elevene, samt en ivrig og positiv ny lærer. Etter flere spørsmål, kunne hun fortelle at her er det verken inndeling i små grupper eller mer bemanning i klassen. Klassen skal ha assistent i noen timer av basisfagene, men det er for begrenset til å kunne kalles styrket. I tillegg har assistenten vært mye syk, og da er vi like langt. På tross av hva vi ble lovet av både barneskole og PPT. Da hjelper det ikke mye med en dedikert og flink lærer som skal ta seg av tjuefem elever. Elevene besøkte ungdomsskolen en av sommerdagene før de skulle begynne der på høsten. Da de satt i klasserommet, skulle de fylle ut et lite skjema med informasjon om seg selv. Sønnen vår skrev: « Jeg gruer meg til å begynne på skolen hvis jeg ikke får assistent.» Jeg må igjen minne om at han er tretten år. Hvor høyt trenger han egentlig å rope om hjelp?

Gutten vår hadde assistent og IOP de første seks årene på barneskolen, noe som fungerte fint før kommunen og politikerne fant ut at de hadde dårlig råd og dermed måtte gå over til ”styrking i klassene.” En ting kan jeg si av erfaring: Styrket klasse betyr ikke nødvendigvis at ressursene brukes riktig, eller at de barna som trenger en egen assistent, får den hjelpen de har behov for. Gutten vår leste bok i mattetimen mens de andre gjorde oppgaver. Fungerte det da med styrking i klassen?

Under en samtale med kontaktlærer etter oppstart på ungdomsskolen, fikk vi endelig høre det vi har ventet lenge på: «Jeg forstår ikke hvordan han har klart seg på skolen uten assistent de siste to årene. Han trenger mer hjelp, og vi har meldt behovet oppover i systemet. Likevel har vi ingen ressurser å sette inn. Det er fortvilet.» Jeg kunne se at hun mente det hun sa. Det varmet langt inn i hjerteroten.

Etter hva jeg har fått med meg, skal politikerne fjerne enda flere ressurser i ungdomsskolen fremover. Jeg forstår ikke hvordan det kan være forsvarlig. Har man behov for tilrettelegging, må det gjennomføres. Selv med dårlig kommuneøkonomi og vond vilje. For så lenge jeg sitter med følelsen av at vi må´kke komme her og komme her, er det nettopp det jeg kommer til å gjøre. DET er han faktisk verdt, sønnen vår!

Kristine Lindhøy.

Reklamer
Tagged with: , , , , , ,
Publisert i Uncategorized
7 comments on “Du må´kke komme her og komme her
  1. Inger Grahnstedt sier:

    Dessverre kjenner jeg meg så godt igjen. Det som er ekstra trist i mange sammenhenger er at vi sparer oss til «fant». Det å ikke gi hjelp i øyeblikket koster ofte mye på sikt. Er også nå i en situasjon hvor det blir brukt mye ressurser, men hvor utkomme er relativt lite. Det er like frustrerende. I en sak vi har nå, tror jeg det har gått prestisje i, enn så tåpelig det høres ut. vi har også fått høre at vi kan ikke bare komme her og komme her og få alt vi ønsker. Igjen, det handler ikke om oss foreldre, men våre barn.

  2. Tom M Jensen sier:

    Jada, noe av det samme her, selv om vi hadde IOP. Skolen brukte ikke assistenter, men delte inn trinnet i «mindre» grupper etter nivå og behov. 3 klasser av 30 på trinnet, inndelt i 3 grupper. Mindre? Sønnen vår gav opp uken før høstferien etter mange forskjellige ordninger på tilrettelegging av undervisning og lekser, som selvfølgelig ikke fungerte. Fikk ham heldigvis inn på en spesial skole her med kun 11 elever og 5-6 lærere. Ikke har de lekser heller. Tragisk at så mange skoler ikke klarer jobben sin.At vi blir sett på som en pest og en plage av skolene tar jeg nesten som et kompliment, selv om det er slitsomt å måtte følge opp alt, hele tiden.

    • Kristine Lindhøy sier:

      Jeg har også begynt å ta det som et kompliment, Tom. Som den fantastiske læreren til datteren min sa til meg: Når foreldre maser, er det som regel en grunn til det. Da må man gå i seg selv som lærer og ta det de sier på alvor. Håper det går bedre med sønnen deres på ny skole. ❤

  3. hl sier:

    Viktig innlegg fra et mammahjerte. Og det er mer enn mammahjertet det gjør vondt i. Til og med jeg som leser, kjenner på dette. At dette er feil! Jeg håper de finner ressurser. Det har han og du fortjent. Han må gjennom ungdomsskolen, og da må det skje på en måte som gjør at han klarer det.

    • Kristine Lindhøy sier:

      Det begynner å ordne seg for oss, hl. Lærerne han har fått på ungdommskolen gjør en fantastisk jobb. Nå samarbeider vi videre om å få de ressursene han trenger. Men du har helt rett i det du skriver om de siste årene. Alt dette kjennes så feil. Og da kan man ikke gi seg. ❤

  4. Viktig innlegg, og godt skrevet. Tusen takk. Fra en lærer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Smykker og buttons med budskap
%d bloggere like this: