Mamma vet!

MAMMAVET

Han kom til verden for 7 år siden. Glatt som silke dekket av dun. Han var en fryd å se på. En fryd å ta på. Hun elsket sin sønn fra første øyeblikk! Hun var alene med sin nyfødte baby og hadde en en jente fra før på nesten 4 år. Langt i fra planen men det er slik livet ble. Det gikk fint for det viktigste her i livet er at barna har det godt enten mor og far bor sammen eller ikke. Hun hadde ønsket seg barn fra hun selv var et barn så det var ingenting å bekymre seg over. Hun var hverken redd for ansvaret eller morsrollen.

Sønnen var en snill baby som mange kaller det. Personlig synes jeg det er en rar betegnelse på et lite spedbarn men det var det han var.

Da han nærmet seg et år fikk han en slags eksplosjon av personlighet. Han smilte og lo av alt og mormoren mente at han kom til å bli en skikkelig ramp.

Han var bare god og herlig men han ble veldig aktiv.

Da han var rundt 2 år måtte hun springe etter ham hele tiden. Noe skjedde da han nærmet seg 4 år. Hans adferd forandret seg veldig. Han ble utagerende og viljesterk. Som de aller fleste rundt den alderen men det var gange ti.

Han stakk ofte av, kranglet og kastet ting rundt seg. Han ble en ganske så vanskelig unge. Hun ble rett og slett utbrent av sitt eget kjøtt og blod. Barnehagen følte dem ikke fikk helt kontakt med ham. Han sprang ofte rundt i sin egen verden også når det ikke passet seg. Hatet å sitte stille å konsentrere seg i f.eks i lesestunder og samling.

Hun måtte gjøre noe!

Datteren Trulte var begynt på skolen. Hun som hadde gledet seg så veldig i flere år fikk klump i magen. Hun ble holdt utenfor av jentene hun tidligere anså som sine trofaste bestevenner i gaten. De hun gledet seg til å ta følge med til skolen uten voksne sa plutselig stygge ting til henne og ville ikke være med henne lengre uten at hun hadde gjort dem noen ting som helst. En jente klarte å få med seg de andre. Det ble til at moren fulgte henne til skolen. Jentene gikk sammen mens mor og Trulte gikk bak. Hjertet knuste og etterla stygge arr i sjelen til både Trulte og moren. Tårene ble mange og Trulte mistet gnisten i øynene sine. De vakre, gode og snille øynene. Hun klarte heller ikke å slippe andre innpå seg på skolen. Skolen ble et mareritt. Mor prøvde alt hun kunne. Månedene gikk og til tross for tiltak på skolen gikk det ikke bedre på noen som helst området. Trulte utviklet skolevegring!

Hun måtte gjøre noe!
Hun hadde alltid ønsket at barna skulle få en god og trygg oppvekst i et lite sammensveiset samfunn. Det var det planen var før hun fikk Truls. Hun og pappaen hans hadde blitt enige om det å flytte på lande. Nå måtte hun ta den beslutningen alene og hadde ingen mulighet å kjøpe hus som også var en stor del av planen tidligere.

Hun veide for og imot. Vendte og vridde på hver en sten. Googlet og tok nødvendige tlf og gjorde sine grundige undersøkelser. Landet til slutt på at et nytt kapittel en helt ny plass på landet var det rette for dem alle. De hadde for lite som holdt dem igjen. Trulte gledet seg veldig til å bytte skole og begynne på nytt. Mor gledet meg over barnas fremtid og tanken på at de skulle gå på en liten skole med gode ressurser gjorde valget lettere for henne.

De flyttet til en liten kommune et par timer fra hjemstedet. Trulte ble ønsket velkommen og alle ville være med den nye jenta i en liten klasse på 8 stk. Hun fikk seg en bestevenninne og begynte sakte men sikkert å tro på vennskap igjen. Smilet kom tilbake og livet var gøy igjen. Hjertet til moren begynte å lege seg og arrene i sjelen begynte å heale. Begge ungene stortrivdes !
Truls fikk barnehageplass og mor fikk jobb rundt samme tid. Hun fikk følelsen av å ha tatt det rette valget.

Men livet var fortsatt vanskelig. Truls ble mer og mer utagerende og hver eneste dag samt kraftig språkbruk. Han sto også opp før alle andre for å gå ned på brygga for å bade. Mor halvnaken løpende etter han så og si hver dag. Han ville ikke gå i barnehagen og det hente at han stakk av. Morgningene var et mareritt i seg selv. Det ble en stor utfordring å få ham i barnehagen for å deretter nå bussen til jobben. Barnehagen ønsket hjelp fra PPT og jeg ønsket en utredning. Mor tok kontakt med helsesøster i kommunen. Veldig hyggelig og lett å prate med. Hun la frem problemene og helsesøster ønsket å treffe Truls. Hun fikk se alt fra hans verste side og støttet mor i at en utredning var på sin plass. Han slo seg helt vrang under 4 årskontrollen. Sparket og slo! Skrek at han skulle drepe mor! 4 årskontrollen ble umulig å gjennomføre.

Legen sendte henvisning til privat psykolog. Psykologen gikk hjem på observasjon. Så helt klare tegn til at gutten trengte hjelp. Han kom ikke flere ganger. Hadde ikke tid til Truls allikevel.

På grunnlag av at Trulte stadig kom for sent til skolen sendte rektor (som mor aldri hadde truffet )bekymringsmelding til Bv. Bv kom på døren helt uanmeldt kl 9 en morgen. Som to dommere eller politietterforskere satte de seg ned ved kjøkkenbordet å spurte mor ut om alt fra a til å. Mor var høflig og ærlig. De satt med poker-ansikt og vrengte og vridde på alt hun sa. Var svært lite imøtekommende .Mistenkelige blikk fortalte mor at hun nå var i løvens sorte hule.

Det ble satt inn tiltak som omhandlet observasjon i ca 6 mnd tre dager i uka. Naiv som mor var trodde hun de skulle observere gutten for å gi råd og veiledning. I etterkant etter hun har lest en hel bunke av papirer forsto hun at det var mest for å observere mor. Hva mor gjorde galt som framprovosere guttens ekstreme adferd. Kansje like greit at hun ikke visste det. Alt mor sa og gjor var notert.

Helt uventet uten avtale med mor tok dem Trulte ut av klasserommet. Det fikk hun vite av Trulte da hun hentet henne på SFO. Mamma hvem var de to damene som tok meg ut av klasserommet? Selv i sjokk måtte hun ikke reagere. For all del ikke reagere. Tårene rant stille og umerkbart. Var ungene i ferd med å miste sin eneste trygghet i livet? Mamma! Var mor nå i ferd med å miste det eneste hun elsket?  Det viktigste i livet? Skulle løvens sorte hule klare å knekke henne med sine insinuasjoner ? Slik at dem fant en god nok grunn. Grunn nok til å frarøve henne det dyrebareste som finnes. Det verste for henne var tanken på at hva ungene kom til å føle når dem ble lagt om kvelden i en fremmed seng uten mamma. Ville noen klare å elske hennes barn som hun selv? Det vet hun at ingen kan. Kan barna klare å føle den tryggheten og kjærligheten bare en mor som henne til sine kan? Ønske om det var stort men hun visste svaret på det selv. Angsten krøp langt inni marg å bein. Det fikk henne til å gråte om og om igjen. I skjul bak låste dører. Følte hun seg fanget,misforstått og alene.
Mor måtte ta et nytt valg. Hun valgte i samråd med legen å sykemelde seg til ting hjemme hadde roet seg. Til utredningen som ikke ble gjennomført var ferdig.

Etter flere mnd var hverken barnepsykologen eller PPT ferdige med utredning. Mor var lei. Mor var ferdig. Mor ville hjem. Det ville også barna. Hadde ingenting på lande å gjøre lenger utenom bestevenninnen til Trulte og det var ikke bare bare. Som Tuppen og Lillemor hand i hand.

På samarbeidsmøte var diverse instanser tilstede. Bv konkluderte med at hun som mor var flink med Truls og så selv at dem ikke hadde kompetansen som skulle til. Bv trakk seg tilbake og sendte henvisning til Bup.

Hun tok barna og flyttet hjem igjen. Hjem til storbyen der det var mulighet til å være med venner og familie . Være litt anonyme av og til i butikken eller på vei til barnehagen. Det det er barn med ADHD eller annen diagnose i hver avdeling i bhg , på hvert hjørne av gaten eller på skolen. Der det er normalt og vanlig og ikke være helt A4. Utslitt men fortsatt oppegående møtte mor opp til møte hos Bup. Den store samtalen før selve utredningen starter opp. Faren hadde hvert på møte tidligere. Seperate møter var mors etterspørsel og ønske. For å få lov å snakke fritt om utfordringene og vansker uten far tilstede. Far hadde alltid tidligere motarbeidet henne ang utredning. Ga henne skylden for Truls adferd. Snakket nedlatende om mor og hennes oppdragelsesemetoder. Dårlig grensesetting,lite forutsigbarhet og frie tøyler var ord og setninger han hadde lært seg at han kunne bruke for å sette mor i et dårlig lys.

Bup valgte å sende bekymringsmelding til Bv og trakk seg ut. De ville avvente utredningen til Bv var ferdig med sin utredning og stilte stort spørsmålstegn til foreldrenes ulike syn om sin felles sønn og spørsmålstegn ved at dem ikke hadde undersøkt far. Det var grunnen til å henvise videre til Bv .Bv trakk seg ut etter tre lange mnd. Mor var frikjent igjen. Besøkte aldri far. Ingen av gangene. Bare et simpelt møte på kontoret.

Det ble verre å verre hjemme. Daglige kamper om alt. Bagateller som ble til store utbrudd. Store konflikter. Knuste glass ble helt vanlig i familiens hverdag. Høy latter å glede i et øyeblikk til store raserianfall i neste. Hans verden var fortsatt et jævlig eventyr som inneholdt tusen følelser i sekundet. Stor glede som å fly i skyene. Stor forbannelse nært porten til helvete. Har en i familien vanskeligheter så har alle.

Mamma hjelp meg! Jeg vil dø! Hent kniven l! Faen!!!! Din feil! Jævla mor! Er Setninger som ble en del av hverdagen. Eneste mor kan gjøre er å elske sin sønn og fortsette kampen om å få hjelp. Somregel kunne det hjelpe å la han rase fra seg først. Så holde han tett inntil brystet å hviske stille i øre hans at : mamma vet gutten min! Jeg skal hjelpe deg vennen min! Mamma elsker deg! Bare pust gutten! Mamma er her.

Igjen gikk hun til legen og fikk henvisning til Bup. I henvisning sto det at gutten skriker om hjelp og vil dø. Hun ønsket aller helst å utrede han privat fordi det ville gå fortere og tilliten til Bup var ødelagt men hun visste at faren aldri ville signert og godtatt det. Instanser på samarbeidsmøte oppfordret far til å signere og samarbeide med mor. Han signerte og utredningen kunne starte. Igjen satt han på møter på Bup og snakket nedlatende til mor og om mor. Til tross for han utrolig klønete snakkesalighet og forklaringer der han motsa seg selv ble han trodd igjen. Hvor er kompetansen til å gjennomskue?

Utredningen ble ferdig. Rapporten sier : Mor fikk henvisning av legen pga vanskelig med grensettisesetting av gutten? Diagnosen ble : følelsesvansker og adferdvansker trolig pga flytting og bytting av barnehager. Bedre oppførsel hos far. Stor tro på at gutten vil vokse dette av seg. Symptomer som ligner ADHD. Mor og skolen scoret likt og høyt på adhd skjemaet mens far scoret lavt.

Mor og far ble innkalt på et møte for å gjennomgå rapporten etter mors ønske som vanlig. Saksbehandleren kom 40 min for sent. Han og legen lo og tøyset av dette. Dem lot far få lov å sitte å snakke nedlatende om mor. At hun er for snill og bare duller og diller med Truls og at det skaper utrygghet hos han. Viktig med klare regler,rutiner og forutsigbarhet. Fine ord som far har lært fra mor. Faren klarte igjen å manipulere Bup ved hjelp av mors egne ord og setninger brukt i samtaler ang hva som er viktig i samvær med Truls. Ord han har hørt og fnyst av. Spyttet på og ledd av ble nå utnyttet til hans eget formål å interesse og brukt mot henne.
Mor var helt utmattet og knust. Ingen hjelp å få. Saksbehandleren på Bup var vanskelig å få tak i og når hun endelig fikk tak på han var han så avslappet og vag at hun fikk følelsen av at Truls liv og fremtid bare var en bagatell. Som om deres liv ikke har samme verdi som andres liv og helse. Lykke ? At ting som hun har forklart og historier med eksempler bare var et piss i havet.
Hvem skal hjelpe familier hvis ikke Bup kan,vil eller ønsker å hjelpe? Hvis dem vrenger og vrir på alt på lik linje som Bv. Selvfølgelig finnes det gode saksbehandlere men mange mangler innsikt,forståelse og kompetanse. Mellommenneskelighet! Empati er et ord dem bruker mye ,i sin fantastiske karriere. Hun hører selv at hun er bitter men oppfatning kommer av egenerfaring. Hun har blitt sterkere men svakere. Noe inni henne er forandret ,trolig for alltid. Latteren sitter ikke like løst som før. Behovet for å være sosial har nærmest sunket til null. Barnsligheten,uskylden og kunne føre og interesere seg i enkle samtaler om hverdagslige kjedelige ting er godt gjemt bort under en mørk sky rundt kropp og sinn. Gnisten i øynene er borte. Før ble den påpekt.

Hun ser ut vinduet. Det er sol og vindstille. Hun hører stemmer og latter ifra alle kanter . Hun leter etter en forklaring på hvorfor følelsen av ensomhet kommer så snikende. Snikende som en sulten ondskapsfull slange på let etter å mette seg på andres følelser. Snike seg tilfreds tilbake å etterlate menneske som et tomt skall. Bare tomhet og ensomheten igjen.

Hun lar tankene fare…redd for fremtiden. Hva skal hun gjøre? Hun har prøvd alt . Tviler sterkt på at det er noe igjen hun ikke alt hadde prøvd. Ingenting hun kan forandre på. Utenom kansje en bedre belønning. Belønning som et motiverende middel for å få han til å gjøre det som må til , som andre gjør automatisk .. enkelt og greit som f.eks ikke irritere, ikke slå, gjøre lekser, pusse tennene eller stå opp om morgningen å kle på seg. Klar for en ny dag! Mor hjelper han selvfølgelig med alt og forlanger ikke mye.

Denne forferdelige grublingen gjør pusten kortere og kortere for hvert åndedrag. Blir verre og verre for hvert år ,hver mnd ,hver uke, for hver dag,hvert  minutt og sekund i løpet av dagen. Det er slik det føles ofte men det er egentlig ikke helt sant for av og til går det bedre enn det. Vi har tross alt mye godt også . Vi har jo utviklet en felles syk form for humor og ler ofte av rare ting som bare vi kan og kansje noen av dere. Utav det blå får jeg styrke og mot. Mot til å stå på. Mot til å stå opp for min sønn som ingen andre gjør. Ikke en gang barnepsykritaisk. I møter later det til at dem ikke har lest Mailen som jeg brukte timer i natten på. Mailen som tvinget meg  til å gruble helt fra han var baby til nå 7 år senere. Viktig at alt er riktig og rett slik at ingenting kunne misforstås. Slik at Bup skulle ta sønnen min alvor og hjelpe han.

Det eneste JEG som mamma til Truls kan er å fortsette med er og holde hode kalt. Holde han inntil meg å si : Mamma vet! Mamma er her! Pust!

Advertisements

Advokatmor ja hehe det er meg! Ikke fordi jeg har en strålende karriere som velutdannet advokat men fordi det er den rollen jeg har blitt nødt og ta for sønnen min. Han er 7 år gammel og går i 2 klasse. Fikk en følelse av at han var annerledes ganske tidlig. Gikk til helsestasjonen da han var 4 år for å få hjelp og forståelse. Rett og slett litt støtte mot en utredning. Det fikk jeg men det var da alt startet. Kampen i systemet som vi ikke har kommet langt med dessverre. Jeg er 33 år gammel og alenemamma til Truls på 7 år og Trulte på 10 år. Å bli mamma var min største drøm fra jeg var bare barnet selv men utfordringene har og er store. Større enn jeg noen gang kunne forestille meg. Jeg har et behov for å skrive. Det er som terapi for meg. Jeg ønsker å formidle budskap gjennom små historier,tanker og meninger. Veien til å få hjelp i dagens samfunn er ikke like lett for alle. Takk for muligheten til å dele litt av oss .

Publisert i ADHD, Barnehagen, Barneskolen, Barnevern, Fritiden, Leve med diagnose, Mammalivet
2 comments on “Mamma vet!
  1. Rita sier:

    Hei…
    Jeg er en mor på 39år, en sønn på 10.5 år og jente på snart 9.5år.
    Erfart samme med min sønn, fra han kunne krabbe så har han vært en propell. Verre ble det i bhg og etterhvert skole.
    Her var også PPT inne, meldinger til bv, osv…
    Kom også inn til BUP ifjor, etter 4 tidligere avslag hos dem.
    Her var det hele tiden at bv mente vi foreldrene var skyld i hans oppførsel, og far ble også trodd og sett på som uskyldig i bv sine øyne, mens jeg var feilen (og jeg var den som var negativ og snakket negativt om far og vi var heller ikke enige om oppdragelse, grenser osv).
    Men vi var dessverre uheldige og mistet barna ifjor pga bv sin bekymring for hans oppførsel, og like raskt som vi kom inn i BUP og akkurat skulle starte utredning av ham, avsluttet bv det og plasserte ham og søsteren i beredskapshjem.
    Nå er det gått snart 14mnd, og de er fortsatt ikke kommet hjem, og verste er at de ble splittet for snart 4mnd siden 😦
    Så glad på dine vegne at du ikke mistet dine enda du var i deres klør… Er ikke alle som er like heldig som deg.
    Vi treng en adv, om du er interessert også.
    Ta kontakt om du vil hjelpe oss.

  2. Mona Ytterstad sier:

    Hei!
    Føler virkelig med deg ❤️ Den væremåten du beskriver om din sønn er nesten identisk med vår datter. Vi slåss i 12 år!!! for å bli hørt. Det endte med at vi for 3. gang ble henvist til BUPP, ny saksbehandler som tok oss alvorlig og henviste oss til et ambulant team (som jeg hadde bedt om i mange år). De kom hjem til oss og utredet med tester og spørsmål i haugevis. Intense 3-4 måneder. Vi forventet en ADHD-diagnose, men fikk servert en autismediagnose! Vår hverdag nå er TOTALT forandret. Men her har også barnevernet vært innom et par ganger. Siste gang samtidig som det ambulante teamet kom inn. Da diagnosen kom forsvant barnevernet. Da kunne dem ikke hjelpe! Dem kunne like godt sagt at «kan vi ikke ta dere foreldre på noe, nei da kan vi ikke hjelpe dere!». Vår datter gikk ikke på skolen hele 9.klasse. Hun fikk diagnosen for et år siden. Det trengtes NØYE planlegging for å få henne tilbake på skolen igjen. Det vi klarte var 3 timer, 4 dager i uka, utenfor skolen, med en til en undervisning. Ta gjerne kontakt med meg om du trenger psykisk støtte eller noen råd. Vil hjelpe deg så godt jeg kan. Stå på! Ikke mist motet uansett hvor langt nede du er ❤️ Jeg har vært der MANGE ganger, men vet nå at det fins håp, bare du treffer de rette menneskene i hjelpeapparatet! Ønsker deg masse lykke til! ❤️
    Mvh Mona

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Smykker og buttons med budskap
%d bloggers like this: